Det er noe helt spesielt med dette stedet - nesten magisk. Når jeg nærmer meg Egeløkke en ettermiddag i juli så er det som å komme inn i en annen verden. En verden der tiden har stått stille og når jeg nærmer meg kjenner jeg en slags dragning og mot stedet - noe jeg aldri har opplevd andre steder. Jeg føler meg liksom hjemme og tenker: Kan jeg ha bodd på Egeløkke en gang i et tidligere liv?
Første gang jeg opplevde stedet var i 2019. Det var ikke planlagt og jeg ante ikke at stedet eksisterte. Jeg var bare på en liten tur og havnet der helt tilfeldig.
En vei fører opp fra stien jeg har fulgt og jeg går sakte oppover mot dette rare lange huset som jeg ser på lang avstand. Jeg tenker at det muligens er bebodd og jeg ønsker ikke å tråkke inn på tunet til folk som en dum turist. Etterhvert forstår jeg at det ikke bor noen der så jeg tar sjansen og går inn på tunet.